Vipps til #665544 og støtt de unge studentene bak denne siden.

20kr er mer enn nok!
Dette innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Gjør som 200 andre unge og skriv for Jeune

- Hva med psykisk helse, Erna?

18.9.2021 20:25
Mikhail Grouzdev
Foto: Portrettbilde: Dagsavisen Moss Dagblad, Hovedbilde: Privat.

For 370 dager siden, 12 mars 2020, stengte samfunnet på en måte ingen av oss hadde noen gang forestilt oss. En nedstengning ingen av oss har opplevd før – og det forandret hverdagen for oss alle. I over ett år har en tålmodig befolking fått tålmodigheten sin satt på prøve. Vi har begrenset vår sosiale kontakt, isolert oss selv, og de heldigste av oss har funnet seg en kohorter – mens noen av oss har vært helt for oss selv. Så, hvordan kan en slik psykisk påkjennelse prege et samfunn over en lenger tidsperiode? Aldri før har vi vært så nærme en så enorm psykisk bakrus som den vi står ovenfor nå, og aldri før har hele befolkingen vært utsatt i like stor grad. Så hvordan skal vi sammen komme oss gjennom en slik surrealistisk påkjennelse på psyken? Hvordan skal vi verne de mest sårbare i vårt samfunn, Erna?


Sammen – for vi mennesker er flokkdyr som trives best sammen. I en slik krevende tid er det enda viktigere å ta opp telefonen for å ringe, ta en kveld på FaceTime eller bare møtes for en liten tur utendørs. Det er de små, og omtenksomme tingene, som kan utgjøre en mindre psykisk bakrus når vi endelig kan komme tilbake til hverdagen vi kjenner og savner. Hvor vi kan klemme, gi high fives og endelig være flere samlet. Selv om alle aldersgrupper blir berørt, er noen grupper selvsagt mer utsatt enn andre – og i dette tilfellet vil jeg trekke frem barn, unge og unge voksne. Dette handler ikke om å legge skyld på en regjering som har nedprioritert de sårbare, men øke oppmerksomheten rundt utsatte gruppe som ikke har blitt prioritert. Selvsagt skal vi verne de mest sårbare i samfunnet, men er de vi unge som skal betale denne prisen alene?


I 2018, for snart 3 år siden, slet en av fire studenter med alvorlige psykiske lidelser – en trend som bare har fortsatt å øke i et stengt samfunn. Svak oppfølgning, stengte utdanningsinstitusjoner og enorm nedgang i fritidsaktiviteter har bidratt til at flere studenter føler seg enda mer alene og ignorert. Og hva med barnehage- og skolebarn da? Skal vi stenge skoler og fritidsaktiviteter for de minste i samfunnet, mens foreldrene kan dra på Vinmonopolet hele uken? Er det viktigere med noe godt i glasset enn våre fremtidige bærebjelker? Nei, det er jeg ikke med på. Og ja, selvsagt er det en felles dugnad å få ned smittetrenden som vi går gjennom, men det er både uforsvarlig og urettferdig av regjerningen å nedprioritere barn, unge og unge voksne i over ett år.


Heldigvis er det ikke for sent å snu denne trenden – selv om det føles håpløst å vente på at regjeringen skal verne de yngste i samfunnet, kan vi sammen som en befolking vise at selv de mest utsatte i dagens samfunn har enorm verdi. Vi må rett og slett være mer tilstedeværende og oppmerksomme på folkene i livet vårt. Foreldre, besteforeldre, søsken og barn. Jeg gikk nesten 23 år i fornektelse om at jeg hadde angst, noe som spiste opp en del av meg hver gang jeg lukket opp øynene mine. Selv om jeg alltid har hatt mange gode mennesker rundt meg, var jeg altfor redd til å et stege om å be om hjelp – og jeg kjempet en indre kamp selv mine nærmeste ikke visste noe om. Det er derfor det er så viktig å være oppmerksom og tilstedeværende, slik at færre av de mest utsatte føler seg oversett og ignorerte. For at vi flokkdyr skal kunne komme sterkere tilbake fra den enorme psykiske påkjennelsen som denne pandemien har vært, må vi være der for hverandre – for vi er mye sterkere sammen. Så vi som det norske folk kan stå samlet, men hva med dere Erna? Kan regjerningen bidra også?

Klar for litt trygling?

Du kan støtte studentene bak Jeune ved å vippse det du vil til #665544, slik at vi kan fortsette å løfte frem unge stemmer. 20kr er mer enn nok!

Du kan også støtte oss ved å følge oss på Instagram.

Siste: