Kjøp denne annonseplassen
Send mail
Dette innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Gjør som 200 andre unge og skriv for Jeune

– Jeg vil delta i Frelsesarmeen og kunne ta et steg inn i kirken, men det føles som om jeg har en hel tro mot meg

28.9.2021
Ailen Slaaen
Dette innlegget er skrevet av
Den norske kirke, Arbeiderpartiet, John Ivar Evensen
Jeuneportalen.

Et åpent digitalt ressurssenter for spirende unge skribenter.

Les mer

Jeg hadde på meg en jakke jeg siklet etter i flere år.

Jeg skrudde på livlig musikk og stilte meg opp foran Snapchat og filmet innkjøpet.

Jeg har vært innom Fretex og klarte ikke å få den jakken ut av hodet når jeg først fikk øye på den. Jeg følte meg så bra og ville vise hvor flott jeg følte meg.

Plutselig strømmet det inn en kommentar fra Snapchat som gjorde at jeg satt igjen med en klump i magen.

«Jeg har hørt at Fretex ikke støtter LGBTQ».

Jeg kunne ikke tro det jeg leste. Jeg ville ikke tro det.

Er det sant?

Jeg satte meg ned foran PC-en og søkte opp hvor dette kan ha komt fra. Av det jeg fant fra søket, så støtter Fretex LGBTQ og Pride.

Det er dessverre ikke tilfellet med Frelsesarmeen. Fretex har vært med i Pride-parader og har dekorert til Pride, men Frelsesarmeen har i noen tilfeller bedt dem om å ta ned dekorasjonene.

Fretex har samarbeid med Frelsesarmeen og er et søsterselskap, så det kan lett misforstås hvor de begge står i saker.

Min kjæreste kunne ha mistet jobben sin i Frelsesarmeen om de hadde funnet ut om vårt forhold

Det som gjorde dette litt ekstra vondt var at jeg har selv hatt opplevelser med Frelsesarmeen som enda setter et stikk i magen. Jeg vet at dem følger troen fra Bibelen om at det er mann og kvinne som skal gifte seg og være livspartnere. En tradisjonell tro.

Jeg var i et forhold med det samme kjønn for rundt 1-2 år siden. Hun var i Frelsesarmeen og dem har jeg hatt kjennskap til lenge.

Min mor var rekrutt for dem og jeg hadde lenge tenkt på å følge hennes fotspor. Det var helt til jeg fikk vite at meg og kjæresten min ikke kunne ha forholdet vårt så offentlig nettopp på grunn av at kollegaer kunne se det - og hun kunne da miste sin posisjon.

Det var skummelt å vite at kjærlighet faktisk kunne gjøre skade.

At vår kjærlighet kunne krenke noen så mye.

«Vi snakker ikke om sånt. Det hører ikke til her»

Alt dette tok meg tilbake til når jeg gikk i kirken på barneskolen. Jeg hadde mye med kirken å gjøre. Jeg sang i et kor, deltok i aktiviteter hver torsdag på bedehuset og hadde sangoppdrag. Jeg var et barn med mye eksistensielle spørsmål og jeg fant en trygghet i å vite at en ikke er alene i universet. Jeg møtte likesinnede mennesker og jeg fant en trøst i å bli tenkt på gjennom bønn og musikk. I tillegg så har jeg alltid vært tiltrukket til begge kjønn og min første barneskolekjæreste var ei jente.

Jeg kunne stille spørsmål, men ikke om alt. Jeg kunne spørre om hvordan Gud kunne være den høyeste makten, men jeg fikk ikke nevne «kjæresten» jeg hadde som var av samme kjønn. Jeg hadde spørsmål om hvordan dette kunne være galt, men jeg fikk ikke fullføre setningen før jeg ble avbrutt: «Vi snakker ikke om sånt. Det hører ikke til her». Jeg elsker å konversere, men jeg ble alltid avbrutt hvis jeg ville spørre om noe relevant til likekjønnet kjærlighet.

Etter hvert merket jeg at jeg fikk blikk og unnvikelse når jeg dukket opp på ting relatert til kirken, så jeg sluttet å stille opp. Denne type kommunikasjon er ikke uvanlig der jeg vokste opp.

Jeg ønsket ikke å være en del av noe som ikke ville være en del av meg.

Jeg følte at jeg fikk en hel tro mot meg og jeg kunne ikke snakke med noen om det.

De få gangene jeg prøvde å nevne dette til andre, så ble jeg ikke trodd.

Jeg sluttet å si det videre og helt ærlig, det er så lenge siden at jeg husker heldigvis ikke hvem som sa hva.

Føles som om jeg har en hel tro mot meg

Jeg konkluderer med at jeg har på én måte lagt det i fra meg, men det som skjedde med Frelsesarmeen fikk minnene til å blusse opp igjen, som igjen dukket opp når jeg fikk en kommentar om Fretex og LGBTQ. Alt går i en sirkel.

Det føles av og til enda ut som om jeg har en hel tro mot meg og det er forferdelig å ha det sånn, spesielt når jeg vet hvor fin den troen kan være.

Jeg ønsker så veldig å delta i Frelsesarmeen og å kunne ta et steg inn i kirken uten å få angst, men jeg aksepterer ikke å bli behandlet på den måten. Å leve i den frykten - frykten for kjærlighet.

Min hjerne reagerer helt likt på kjærlighet som alle andres.

Vipps til #665544 for å støtte studentene bak denne nettsiden.