Vipps til #665544 og støtt de unge studentene bak denne siden.

20kr er mer enn nok!
Dette innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Gjør som 200 andre unge og skriv for Jeune

- Har du glemt studentene, Erna?

18.9.2021 20:25
Synne Friise Jordan, masterstudent
Profilbilde: Privat. Hovedbilde: BanterSnaps, Unsplash - Lisensfritt

Kjære statsminister.



Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere meg. Faktisk pleier jeg aldri strekke ut en hånd på den måten jeg gjør nå. Men nå har jeg det så forferdelig vanskelig, at jeg ikke har noe annet valg enn å skrive til deg.



Fra sommeren 2018 til sommeren 2020 var jeg sykemeldt på grunn av fysisk og psykisk sykdom. Endelig, høsten 2020, følte jeg meg frisk nok til å våge meg ut i verden igjen. Selv om angsten satt i forsetet og svetten piplet, jobbet jeg steinhardt for å komme meg på skolebenken. Jeg skulle ikke lenger være jenta med dårlig psyke som ikke kom seg utenfor dørstokken. Noen få uker fikk jeg på skolen. Noen få uker fikk jeg smake på verdenen igjen.



Så ble all undervisning digital. Greit nok det, tenkte jeg i starten. Vi hadde tross alt fortsatt mulighet til å møtes og jobbe i grupper, benytte oss av det flotte biblioteket Drammen har å tilby, og lærerne var svært aktive og positive. Det gikk fint i noen uker. 


Så falt alt sammen.



Stemningen under zoom forelesningene ble dårlig. Ikke bare fra studentenes side, men også lærerne. Engasjementet var dødt og lidenskapen etter å tilegne seg ny kunnskap forsvant sakte, men sikkert. Irritasjonen var til å ta og føle på. Likevel, så kom vi oss igjennom det. Desember var plutselig på hell. Eksamenene gikk sånn passe. 


Psyken var det verre med.



Så kom jula. Deilig med en pause fra skjermtittingen og den mørke skyen med oppgitthet som lå over universitetet.



"Vipps!" sa det, så var skolestart igjen. Jeg håpet juleferien skulle gi meg gnisten tilbake, men desverre kom nyåret med enda hardere kår. Ikke nok med at vi studenter sitter inne og har digital undervisning i flere timer hver dag, så må vi også nå skrive eksamen uten tilgang på litteratur. Biblioteket er stengt, vi får ikke lov til å samarbeide med våre flotte kollokviegrupper ansikt til ansikt. Alt det sosiale er strippet vekk. Hvilket liv har vi igjen?



Psyken blir verre og verre. Fokuset på eksamen og motivasjon til å skrive er borte. Hvordan skal vi klare å gå igjennom alt dette, når ensomheten har tatt overhånd og ressursene vi skal kunne benytte for å bestå et studie er tatt vekk fra oss?



Utsett eksamen, sier jeg. Og det er ganske sjokkerende at kommer fra meg. For tro det eller ei, jeg elsker eksamensperioder. Noen vil kalle meg en god gammeldags nerd. Eksamensperioden vi er i nå gjør psyken vår enda verre enn den allerede er. Hadde du klart å gjøre jobben din uten noe bistand eller tilgang på kunnskap rundt deg?



Akkurat nå, kjære Erna, trenger jeg at du er en mor, et medmenneske, en venn. Men størst av alt- en statsminister som ser Norges studenter. Se hvor mye vi sliter. Se hvilke kår dere forventer at vi skal prestere under. Når skal vi bli tatt hensyn til? Når skal dere vurdere at studenthverdagen er så strippet og fattig at det å forvente prestasjon nå er rett og slett uforsvarlig?



Hvordan tror du det føles å sitte hjemme hver dag, de psykiske plagene presser på, samtidig som skolen presser på med krav om kunnskap og eksamensskriving? Er det faktisk lovlig å forvente noe som helst når vi ikke har tilgang på litteratur via bibliotek?



Jeg sitter med så sinnsykt mange spørsmål. Men størst av alt er følelsen av håpløshet. Vil noen høre studentenes skrik etter hjelp, etter å bli hørt? Vi er Norges fremtid. Så ta vare på oss. For slik det er nå er ikke godt nok. Vi forventer en bedre løsning. Raskt. Hør når vi nå roper. For vi ønsker å fortsette. Vi ønsker å jobbe hardt for en bedre fremtid. Men en snekker kan ikke jobbe uten sin hammer. En student kan ikke jobbe uten et bibliotek, bøker og kunnskap.



Og vet du? Nå har jeg blitt den jenta igjen. Jenta som kun sitter inne, som ikke er sosial, som ikke klarer prestere. Men noe er samtidig annerledes. Jeg har ikke noe valg denne gangen. Hva jeg har tilgang på og kan gjøre i min hverdag, er ikke opp til meg selv. Vår psyke, vårt studentliv, vårt håp og engasjement legges i dine hender.



Kjære statsminister. Jeg er bare en av mange studenter, men her har du min historie. Det finnes utallige historier som låter likt. Kommer du til å redde oss fra dette forferdelige marerittet vi studenter befinner oss i?



Med vennlig hilsen,


Synne Friise Jordan.

Mastergradstudent ved USN, avd.Drammen

Klar for litt trygling?

Du kan støtte studentene bak Jeune ved å vippse det du vil til #665544, slik at vi kan fortsette å løfte frem unge stemmer. 20kr er mer enn nok!

Du kan også støtte oss ved å følge oss på Instagram.

Siste: